NM stafett (15/09/2019)
Category: (heia heia) ut å konkurrans
Map/area: Vindoren
Organiser: OTO
Country: Norge
Discipline: Stafett
Leg: 3. etappe
Distance: 7.18 km
Time: 41:23
Average HR: 168
Maximum HR: 176
Løp på førstelaget sammen med Stian på førsteetappe og Jo på andre. For første gang på en NM stafett hadde jeg fått betrodd ankeretappen. Stian og Jo gjorde akkurat det de skulle på sine etapper, slik at jeg kunne gå ut som fjerdemann, halvannet minutt bak Raumar og Tyrving i tet. Asker og Nydalen gikk ut i samme klynge som meg.

Jeg tok kommando over egen orientering fra start, og tok raskt teten i vår gruppe. Tok mi gafling uten problemer, mens Vegard (Asker) og Elias (Nydalen) hadde den kortere varianten og fikk noen sekunders luke. Passerte Vegard ved å løpe bedre inn mot posten, men rotet bort 5 sek da jeg løp forbi skjermen og måtte snu. Syntes den kom litt tidligere enn jeg hadde forventet.

Forferdelig tungt opp bakkene mot tredje og fjerde. Veldig tuete med høy lyng. Hadde kjent meg bra på oppvarminga, men i de bratte motbakkene med lyng og mykt underlag var hofteleddsbøyerne mine helt kake.

Jeg hadde steinen på femtepost, mens Elias og Vegard hadde den nordligste skrenten. Jeg ble for unøyaktig i utgangen og havnet for langt til høyre og ned i den grønne kløfta. Måtte kapitulere og dra innom deres post for å komme meg opp igjen. Lå nå plutselig bakerst av oss. Ingen panikk av den grunn, men kjentes veldig unødvendig.

Tok over teten fra Vegard på vei mot åttende igjen. Han var flink til å ta kommando når jeg dummet meg ut eller hadde annen gafling. På niendepost hadde vi alle den nordligste gaflinga, men likevel skilte vi litt lag. Jeg klarte ikke å finne noen smart og sikker inngang til posten, så jeg måtte bare løpe på kompasskurs. Retninga var i grunn bra den, men siden jeg hadde bøyd av mot venstre da jeg tok meg ned den steinete skråninga hadde jeg feil utgangspunkt for kompasskursen, og havnet litt for langt til venstre. Stoppet opp og greide å tenke rasjonelt uten å bry meg om konkurrentene. Fant posten etter 10-15 sek tidstap. Da jeg stemplet kom Elias inn i posten også, han hadde tydeligvis gitt luke i nedoverbakkene.

Var litt stressa, fikk et mottråkk og tok ei dårlig retning ut av posten. Korrigerte da jeg kom oppå kollen. Det var et helsikes leven da vi kom opp bakken til passeringspost. Vanskelig å tyde så mye av hva som ble sagt, men forsto det som at jeg ledet stafetten. Fikk etterpå vite at Bjørn hadde ramlet og skadet seg, jeg så ham aldri.

Tenkte jeg burde fortsette å kjøre jevnt hardt i tet i håp om å få droppet noen av de bak, men greide ikke det på de neste strekkene. Da jeg merket at de ikke virket å slite veldig i motbakkestrekket til 15. post forsto jeg at jeg måtte prøve å avgjøre i nedoverbakken mot nest siste. Fikk en liten sving på 16. post, og ble for fristet til å prøve å tjene noen små sekunder i nedoverbakken til 17. post til at jeg ikke fikk lest 18. strekket fullt så godt som jeg burde. Planen var å holde høyden og treffe sadelen, beine ned myrsystemet og i posten. Men like før vi krysset streken mot 15. post ramlet jeg og slo kolbøtte. Ble desorientert og mistet kartkontakten. I en vanlig individuellstart-situasjon hadde jeg klart å roe meg og hentet meg inn etter et par sekunder, men når Elias i tillegg kom opp og forbi greide jeg ikke være såpass kald. I stedet fulgte jeg etter ham, mens jeg prøvde å lese meg inn. Jeg ventet på at den jævla sadelen skulle komme, men den kom jo aldri. Instinktet fortalte meg at vi var for lavt, men jeg greide ikke å forstå hvordan vi hadde havnet for lavt, så turte ikke gå all-in for ei høyrekorrigering. Både jeg og Vegard hadde egentlig matchball og kunne ha fintet ut Elias dersom vi hadde hatt kontroll, eventuelt relokalisert raskere enn vi gjorde. Vi tok alle tre litt ulike traséer ned stupet. Først nedenfor greide jeg å finne ut med sikkerhet hvor jeg var, så fikk ikke utnyttet nedoverbakkeløpinga. Jeg ledet inn mot nest siste, men like før posten greide jeg selvsagt å ramle for ørtende gang i løpet, og de to andre stemplet dermed like bak meg. Opp bakken mot sistepost eksploderte Elias, og samme hvor mye jeg ville hadde jeg ikke sjans å holde følge. Jeg stivnet etter hvert så grundig at jeg bare så vidt greide å ta meg over målstreken.

Utrolig sint på meg selv like etter målgang. Følte jeg hadde rotet bort tidenes mulighet til et stafettgull ved å dumme meg ut til nest sistepost. Nok en gang var jeg for unøyaktig i avgjørende situasjoner på slutten av et løp, og denne gangen fikk hele laget lide på grunn av meg. Jeg vet fortsatt ikke helt hva som irriterer meg mest; det at jeg ble slått, at jeg ødela for laget, eller at jeg ikke greide å gjennomføre slik jeg hadde planlagt. En halvtime etter løpet hadde jeg innfunnet meg med at Elias nok hadde slått meg uansett om jeg hadde gjort alt riktig mot nest siste, rett og slett fordi han var så mye sterkere i avslutninga. Men med løpet et døgn på avstand er jeg slett ikke så sikker på det. Hvis jeg hadde fått sluppet på maks ifra sadelen og nedover tror jeg ikke det er umulig at jeg hadde fått et stort nok forsprang til å holde unna helt til mål, men det får jeg jo aldri vite. Nettopp den uvissheten er også utrolig irriterende, og gjør at jeg ikke klarer å legge dette løpet bak meg.

Foruten 18.-strekket gjør jeg en godkjent etappe, og har faktisk beste etappetid så sent som på 17. post. Fysisk synes jeg det etter omstendighetene responderte nokså bra. Jeg gjør også mange ting riktig mentalt og taktisk underveis, så helsvart er det heller ikke på den fronten. Og for lagets del er så klart sølv en opptur etter to års medaljetørke på stafetten. Med all sykdoms- og skadeproblematikk som vi har hatt i år var det langt ifra noen selvfølge. Samtidig har jeg et håp om at vi fortsatt kan komme dit at vi har tre Frol-lag topp 10 i herrestafetten, samtidig som vi tar gullet hjem. La denne romantikerens drømmer bli virkelighet, gutter.
Show comments (1)
 
NM stafett (15/09/2019) NM stafett (15/09/2019)